|
TUUUT
I alle år, frem til en gang mot slutten av forrige århundre, tutet nesoddbåtene før hver brygge på sin vei mot Oslo. På utgående fra byen holdt de fred.
Hensikten med denne tutingen var å varsle påstigende passasjerer om at ”nå kommer vi”. De som hadde søkt ly i venterom fikk en oppfordring til å gi seg til kjenne ute på brygga, slik at kapteinen kunne se at det lå det an til anløp av denne brygga. Om ingen viste seg var det bare å slå full fart i maskinen og ta peiling på neste brygge.
Tutingen var også praktisk for de som ikke var kommet til brygga ennå. Bodde du et stykke fra brygga kunne du f.eks. gå hjemmefra når båten tutet til brygga før din egen, eller til brygga før der igjen. Vi som bodde på Sørby visste at når det ble tutet til Presteskjær (to støt), ja da burde man helst ha gått hjemmenfra dersom man ikke ønsket en rask løpetur.
De aller fleste bryggene var tilgodesett med kun ett støt i fløyta. Det var to unntak i Bundefjorden: Blylaget og Presteskjær fikk to støt. På vestsiden var det tre unntak: Nordre Spro, Fjellstrand og Sjøstrand. Hvorfor akkurat disse bryggene ble slik ekstra oppmerksomhet til del vet jeg ikke.
Foto: Harald Lorentzens samling
D/S Fjellstrand på vei til Sjøstrand brygge. De to hese støtene i dampfløyta har nok allerede latt seg høre, for her er båten ganske nær brygga.
Du må ikke tro at to støt i Bundefjorden var det samme som to støt på vestsiden. Neida, i vest tutet man et relativt langt støt etterfulgt av et kort ”dutt”. I Bundefjorden ble det avlevert to like lange støt. Om de var lange eller korte er ikke godt å si, her var det nok variasjoner fra kaptein til kaptein, og muligens også etter den enkelte kapteins dagsform. Men alltid to like lange.
Denne tutingen førte naturlig nok til en del ikke selvvalgte vekkelser på morgenkvisten blant Nesoddens strandoppsittere. Det ble hevdet at barnefødselene blant denne delen av befolkningen gjerne skyldtes at folk ble vekket av første båt ved femtiden om morgenen. Da var det jo en time til 6. Men her har vi nok et eksempel på mytedannelser. På den første turen om morgenen ble det nemlig ikke tutet. Det var først den andre morgenbåten, på begge sider, som fikk lov å tute.
Sommersøndager
Om sommerene på 50- og 60-tallet var det stor helgetrafikk til og fra bryggene på begge sider. På rutene fra byen lørdag ettermiddag og inn til byen søndag kveld måtte det flere båter til for å få med seg alle. Ut fra byen på lørdag var det greit, da var den enkelte båt tildelt sin bestemte del av ruta. Eksempelvis gikk M/S Oksvald direkte til Fjordvangen, mens M/S Nesodden tok seg av passasjerer til Oksval – Berger. Søndag ettermiddag og kveld gjaldt en annen strategi. Da begynte M/S Oksvald ruta på Knardal og tok passasjerer fra bryggene mot byen så langt det var plass ombord. M/S Nesodden lå utpå og fulgte med på litt avstand. Når Oksvald var fylt opp (f.eks. ved Presteskjær) overtok Nesodden, mens Oksvald gikk direkte til byen. Nesodden ble fulgt av Drøbak, og da Nesodden var full (f.eks. ved Hellvik) gjentok rutinen seg. Eksemplet her er typisk for sommeren 1964, da undertegnede var billettør på Drøbak.
Siden båtene ikke hadde VHF-telefoner måtte de samtale på annen måte, nemlig ved å bruke fløyta. Kodesystemet var basert på to eller tre støt i fløyta, og det hadde forskjellig betydning alt etter som den båten som tutet lå ved brygga eller hadde forlatt denne.
To støt i fløyta ved brygge betød: ”Jeg blir full her, men tar med alle herfra. Du kan gå rett til neste brygge.” Tre støt ved brygga betød: ”Jeg blir full her, og jeg får ikke med alle. Du må komme hit og ta med resten.”
To støt i fløyta etter at brygga var forlatt betød: ”Jeg er snart full, men tar neste brygge også. Du kan gå rett til neste brygge etter den igjen.” Tre støt etter brygga betød: ”Jeg er nå full og går rett til Oslo. Du må ta neste brygge.”
Båten som lå utpå kvitterte med det samme antall støt i fløyta.
M/S Oksvald. Foto: Harald Lorentzens samlinger.
M/S Nesodden - 1964. Foto: Arne O. Sørby
M/S Drøbak - 1964. Foto: Arne O. Sørby
M/S Oksvald, M/S Nesodden og MS/Drøbak, alle tre i tidlig 1960-talls drakt. Til sammen hadde de en passasjerkapasitet på mellom 800 og 900.
Jeg kan nevne en liten kuriositet jeg fikk høre om av noen av ”de gamle gutta”. Dette må ha vært på første halvdel av 50-tallet: D/S Ursvik begynte som førstebåt på Knardal og ble full på Brevik. Derfra bar det strake veien til byen. Etter at passasjerene var satt i land i Oslo gikk den ut i Bundefjorden igjen, og tok passasjerer fra de to siste bryggene, Ursvik og Oksval. Dette gjorde den som ”sistebåt”, altså siste assistansebåt, på den samme ruta som den selv hadde påbegynt som førstebåt. I mellom bryggene Brevik og Ursvik ble tre eller fire andre båter fylt opp. Dette sier noe om trafikken dengang. På de store bryggene kunne det være svart av folk en søndags ettermiddag. Det sier også noe om reisetid, nemlig at det går kjapt når man kan gå direkte fra Brevik til byen uten å gå innom en haug med brygger. Og motsatt.
Ja, det var tider.
Foto: Harald Lorentzens samling.
D/S Ursvik ble bygget i 1933 for Bundefjord Dampskibsselskap AS. Hun fikk en like velskapt søster i 1935, D/S Fjellstrand, anskaffet av Nesodden Dampskibsselskap. Disse båtene var fjordbåter på sitt aller beste. Ingen over, ingen ved siden. Bortsett fra M/S Prinsen fra 1955, vil mange hevde.
|
