|
Spilledjevelen
"Kvinner og barn først" heter det til sjøs. I hvertfall når skipet går dårlige tider i møte. På Nesoddbåtene het det i mange år: "Kortspillere først". I hvertfall ved ombordstigningen.
For å spille kort er det praktisk med et bord. På de gamle båtene var det rikelig med sådanne. De harde tidene begynte i 1960. Da kom M/S Veslefrikk. Så kom M/S Tyrihans og M/S Prinsessen i 64-65, og M/S Lykkeper i 1969. Disse båtene hadde ca 3 bord hver. Etter 1970 var alle førkrigsbåtene borte. Da M/S Prinsen fikk ny innredning i aktersalongen i 1974, og M/S Huldra samme år ble levert med siger & skriver 2 bord, ja da var mangelen på bord nærmest prekær. På alle avganger.
Problemet var like enkelt som det var stort: Det var færre bord enn bridgelag. Dessuten kunne vanlige dødelige passasjerer komme til å okkupere plassene. I hvertfall hvis de var mindre rutinerte. Det var med andre ord et poeng å komme først ombord. Dette brakte synlige elementer av spenning inn i vår felles hverdag.
Særlig friske var forholdene på gamle Tangen brygge før køordnerens dager. Da sto passasjerene i en stor, halvsirkelformet flokk, hvor bryggekanten tilsvarte diameteren. Sentrum i den tenkte sirkelen var det punkt hvor de først ankomne pr. erfaring og intuisjon regnet med at landgangen kom til å ligge. På dette ytterst sentrale punkt befant det seg som oftest en kortspiller eller tre. Hvis ikke var det noen på vei dit, ved hjelp av ymse slags glidetaklinger.
Når de gammeldagse landgangene ble hevet opp på bryggekanten av mannskapet, hendte det at man traff ivrige ben som allerede hadde satt seg i bevegelse. Dersom landgangen ikke ble liggende helt riktig med en gang, måtte man be folk om å holde an til rettelse var foretatt. På morgenavgangene hadde som regel minst en kortspiller rukket å komme halvveis innpå landgangen før mannskapet rakk å rope "hold an". Han kom seg gjerne videre. Nestemann var det ofte mulig å jage tilbake, riktignok under heftig noteutveksling. Men så kom køordneren, og dermed forsvant noe av nerven på Tangen brygge. Men i Oslo holdt man koken i mange år fremover.
M/S Huldra brukte nedfellbare sideporter som landgang. Dette bidro til økt spenning. Kortspillerne utviklet en utrolig evne til å finberegne landgangens nøyaktige posisjon i nedfelt stand. Dette ga noen centimeters forsprang på den gemene hop, som var mindre villig til å satse hode eller tær. Og dette forspranget var tilstrekkelig.
Noen ganger ble ikke kortlagene fulltegnet sånn med én gang. Da ble mulige makkere praiet når de nærmet seg bordet. Noen sa ja, som burde ha sagt nei, og omvendt. Førstnevnte kategori hadde imidlertid sin styrke som bakspillere. Bakspillerne hadde dessuten den unike egenskapen at de fant seg vel til rette på de inneklemte sitteplassene mellom de spillende. Disse plassene var ekstra inneklemte p.g.a. spillernes ekstra plassbehov, som forøvrig økte ytterligere dersom vanlige passasjerer forvillet seg dit. Enkelte spillere mente nok at disse inneklemte plassene enten skulle brukes internt av menigheten, eller at de skulle stå tomme.
Ved en anledning utfordret jeg skjebnen. Dette fordi jeg ikke hadde lyst til å stå under hele overfarten. Jeg dristet meg til å sette meg på en slik inneklemt sitteplass, og forsøksvis lese avisen, som var brettet sammen til ukebladformat. Begrepet "spisse albuer" er antagelig oppfunnet av en som har prøvd dette for lenge siden. Jeg gjentok aldri stuntet.
Det er nok mange som har undret seg over hvor mange runder spillerne klarer på overfarten. Særlig imponerende var det når delingen av kortene til siste runde falt sammen med bakkingen ved anløp Oslo/Tangen. Slikt kunne selvsagt ikke gå bra bestandig. Det hendte at båten måtte legge til enda en gang for å slippe i land de som hadde glemt å gå i land første gangen. Fjesene deres var som regel et fornøyelig skue akkurat da.
Kortspill krever sin mann (eventuelt kvinne) fullt ut. Det er derfor ikke å undres over at fremvisning av månedskortet til billettøren kunne komme noe i bakgrunnen. Før i tiden, den gang det var mange sommeravløsere som billettører, kunne man nesten få inntrykk av at man helst burde la kortspillerne være i fred. Nye billettører måtte utprøves. De som innvilget kortspillerne fredning ble populære. Vi andre ble det ikke. Til gjengjeld fikk vi klippet i klippekortet til en og annen som ikke hadde gyldig månedskort.
Jeg fikk min helt spesielle dressur i forhold til denne problemstillingen. Som rykende fersk billettør ombord i M/S Drøbak sommeren 1964, var også jeg gjenstand for utprøving av kortspillerne på 15.30 til Bundefjorden. Og jeg lot være å mase på dem. Dette til tross for at Trygve Ramton satt der og deltok i spillet. Ramton var billett- og pengeveskeansvarlig i NBDS' administrasjon. Han sa ikke noe der og da. Men det gjorde han dagen etter. Da ble jeg kalt inn på teppet. Ramton innskjerpet at alle skulle kontrolleres, også kortspillere. Og at det ikke var noen naturlov som sa at alle kortspillere har gyldig månedskort. Hvilket altså viste seg å stemme.
Våre kortspillende medpassasjerer har fått god og regelmessig pressedekning opp gjennom årene. De er gjerne blitt fremstilt som høyt verdsatte klenodier. Denne lille epistel må ikke oppfattes som noe forsøk på å lage skår i gleden. I det sivile var/er de aller fleste av dem riktig trivelige folk. Også etter undertegnedes mening.
|
