Nesoddbåtens tidligere tider.

Sommeren 1965 var jeg billettør på M/S Veslefrikk. Den gang kostet voksen billett mellom Tangen og Oslo den nette sum av kr 2,-. Barnebilletten kostet kr 1,-.

Billettørene på skiftbåtene kunne ha mye penger på lager etter en dag eller tos kjøring. Etter helgeskiftene, som var på tre dager, kunne beholdningen fort komme opp i kr 15-20.000. Pengene lå trygt forvart i pengeskapet på lugaren eller billettkontoret, inntil de ble levert i DnCs filial nederst i Rosenkrantzgaten.

I 1963 hadde nasjonen sagt farvel til femkronesedlene. Tikronesedlene levde i beste velgående. I pengeskapene våre hadde vi billettører ofte mange bunter á kr 1000, bestående av tiere, lagt pent sammen med samme side opp, i ti bunter à kr 100. Vi følte et visst slektskap med Onkel Skrue når valutaen skulle telles opp.

En vakker sommerdag hadde vi tur fra Tangen til Oslo kl 11. Jeg husker ennå hvor de satt, de to hovedpersonene i denne historien. På styrbord side, ganske langt bak i hovedsalongen. Det var far og sønn. Far hadde månedskort. Dessverre hadde han ikke mindre enn en tusenlapp i cash. Til å betale 1 stk. barnebillett à kr 1,-.

Tanken streifet meg at jeg her muligens sto overfor en luring. Jeg ba ham vente litt til jeg var ferdig med billettrunden min. Da den var unnagjort gikk jeg ned på lugaren og åpnet pengeskapet, som svulmet av kjøpekraft. Jeg må innrømme at det lå minst ni hundrelapper i skapet, men jeg tenkte at en bunke med 100 tiere ville gjøre susen i dette tilfellet.

Så gikk jeg opp til de to passasjerene igjen. Jeg dro frem bunken med tiere, og sa til faren at vi fikk vel telle opp hele bunken så det ble riktig. Da ble han ganske paff. Deretter ble det febrilsk romstering i jakkelommen, og pussig nok hadde det dukket opp et skinnende blankt kronestykke i den selvsamme lommen. Dette ga han til meg. Uten et ord, men med en kledelig rødme. Som den veloppdragne unge mann jeg var, forsøkte jeg å undertrykke et salig flir. Jeg vet ikke helt om jeg lyktes.