Nesoddbåtens tidligere tider.

Sommervikarer

Arne O.Sørby  presenterer leserbrev med historier fra NBDS historie. 

Sommeren 1964 var det 6 båter i drift, 5 på dobbeltkjøring (to skift) og én, nemlig M/S Drøbak, på enkeltkjøring (ett skift). Jeg var sommervikar som billettør på "Drøbak". Alle selskapets båter var i drift, altså ingen i reserve. Så gikk to av de andre i stykker i tur og orden, nemlig "Veslefrikk" og "Nesodden". "Drøbak" ble da tatt ut av sin enkeltkjørte rute og satt inn som skiftbåt. 

For å opprettholde "Drøbaks" ruter måtte det innleies vikar for båten. Den eneste av NBDS’ eget mannskapet som trengtes på innleide båter var billettøren. Det ble derfor min grusome skjebne å bli med over på reserven. Muligens fordi jeg var yngste billettør, muligens fordi jeg bodde på bundefjordsiden og kunne avhentes og avleveres  på Sørby brygge, som var fem minutters gange fra heimen.

Det var tre båter som i tur og orden erstattet "Drøbak". Først en av de to bygdøyfergene. Begge går fortsatt i trafikk til Bygdøy. Den andre var "Oslo X". Den har gått til de evige dønninger for lengst. Den tredje var "Oslo IX". Den finnes fortsatt som ”fortidsminne”.

Bygdøyfergen var forsåvidt OK, men den var litt liten. "Oslo X" var ikke OK. Den var gammel og hadde absolutt sett bedre dager. Såvidt jeg husker hadde den semidisel/glødehodemotor. Harde trekrakker og dårlig med fart. Det var slik innrettet at trossa/springet satt fast ombord. Jeg som eneste dekksmannskap måtte hoppe i land og slå rundtørn med forstikk på pålen på brygga. Det var da jeg virkelig lærte at det er dumt å slå halvstikk direkte på pålen når trossa skal utsettes for belastning. Dette har noe med å løsne stikket å gjøre. Man slår i stedet tre rundtørn rundt pålen, og surrer halvstikket på trossa/springet.

Skipperen var en eldre kar av den frittalende og saftige typen. Kristian het han, en både hyggelig og artig kar. For at jeg skulle huske enkelte detaljer ved å sette forstikket, ga han følgende instruks: ”Tenk deg at du skal grave deg i ræva med høyre handa”. Det var lett å huske.

Det tok vel en drøy uke før de syke båtene var i orden igjen, og jeg fikk tilbake gode, gamle "Drøbak". På disse få dagene fikk jeg mer kjeft enn enn jeg har fått til sammen i resten av livet. Pianisten skal som kjent skytes.

Det var trøblete for passasjere som var dårlige til bens når det ikke fantes landgang, og det var et stykke ned fra bryggekanten til båten. Barnevogner var heller ikke enkle å få ombord og i land. Vi hadde bl.a. 11.45 fra Tangen til Oslo (såkalt kjerringtur, rikelig med barnevogner), og alle disse vikarbåtene virket nokså overfylte med 120 passasjerer ombord. En politimann i uniform som skulle på jobb freste så stikkflammene sto ut og forbannet seg på at båten (Bygdøyfergen) hadde flere passasjerer en lovlig. Hvilket var feil. Han skulle lage baluba de lux når han kom til byen og fikk tak i rette vedkommende.

Disse dagene ga forøvrig et slående eksempel på at passasjerene forsvinner ganske raskt når materiellet er for dårlig i forhold til det man er vant til. Og det tar tid å opparbeide ruta igjen. Særlig morgenturen fra Solbukta 7.30 tok det en stund å opparbeide til vanlig nivå etter at "Drøbak" var tilbake.