Nesoddbåtens tidligere tider.

Lokaltåka

Arne O. Sørby beretter om sine minner fra Nesoddbåtene.  

Nesoddinger med noen år på baken husker nok at det fra tid til annen har forekommet fuktige forhold på nesoddbåtene. I mange år var det både øl- og vinservering ombord, og dette kunne sette sitt preg på en del av passasjerene. Sagaen sier at familiefedre kom hjem til ”hu’ mor” i mer eller mindre tilsjasket tilstand fra byturen eller arbeidet. Ikke alle hustruer tok det med humor. Enkelte passasjerer utsatte hjemreisen i det lengste, og ble med båten inn til byen igjen, for så å ta neste båt ut igjen. Muligens ut fra en anelse om at hjemmefronten ville begi seg på krigsstien når man arriverte med blussende kinn, slørete blikk og en ånde som ikke var til å ta feil av. Denne utsettelsen var lite klok. Både promillen og og fruens sinne økte proporsjonalt med antall overfarter.

Flaskefiender

Etterhvert ble det mange og høye røster som krevde en endring av sjenkepraksis. Først forsvant vinen fra båtene. Så forsvant ølet offisielt i 1956. Uoffisielt ølsalg fant nok sted litt til, uten at jeg skal gå i detalj om akkurat dét.

Når det regnet på passasjerene, så dryppet det nok også litt på noen av mannskapene. Ikke nødvendigvis slik at de drakk i tjenesten, men de hadde fritid også dengang, og mange bodde ombord. Sagaen sier også at noen av konene til mannskapet innfant seg ombord på lønningsdagene. Dette for å slå kloa i pengeposen før gemalen rakk å handle flaskefôr. Lønningspengene ble gitt til kapteinen, som lønnet ut til mannskapet i plenum i h.h.t mottatt lønningsliste, med velvillig vekslingsbistand fra billetørens pengeveske. Det kan ikke ha vært særlig morsomt for de aktuelle ektemenn å måtte stille med ”barnepike” på selveste lønningsdagen.

Rykte

Det ville være løgn å påstå at det aldri forekom at mannskapet tok seg en pinne i arbeidstiden. En gang på 50-tallet gikk M/S Nesodden på grunn så det sang, grunnet kapteinens fuktige tilstand. Båten var på vei fra Oslo til Bundefjorden en mørk kveld, og etter passering av sundet mellom Nakholmen og Lindøya ble kursen ikke lagt mot Oksval som forutsatt. I stedet ble det dreiet omtrent 180 grader til babord, altså nærmest i retning tilbake til Oslo. Treffpunktet befant seg på Gressholmen. Ingen ble fysisk skadet, men det ble en heftig pressedekning. I flere år etter dette var det mange besøkende til oss her ute på det mørke fastland som ikke turde ta båten.

Foto: Harald Lorentzens samling

M/S Nesodden i 1950-talls utgave. Dette var før radar ble montert. Radar hadde vel heller ikke hjulpet særlig mot den form for tåke som forårsaket Gressholmen-smellen.

Skomakerflu er en holme med fyr på ved innløpet til østre havn i Oslo. Av uforklarlige årsaker har flere beduggete nesoddbåtkapteiner fått landkjenning akkurat der. En av gangene var på en teknisk prøvetur uten passasjerer. Pussig nok har to kapteiner med samme etternavn gått på Skomakerflu. Navnet skal ikke nevnes her, la meg i stedet bruke psevdonymet Krapylsen. I mange år het Skomakerflu ikke annet enn Krapylsenflu på folkemunne.

Selv jobbet jeg som avløser på nesoddbåtene i årene 1962 – 1970, bare avbrutt av militærtjeneste. Mitt inntrykk er at båtmannskapene i det store og hele var meget edruelige i tjenesten. Imidlertid var nok ryktet mer frynsete enn som så. Ingen røyk uten ild heter det, og det var utvilsomt en del tilfeller av promille på jobb. Jeg har selv aldri drukket en dråpe alkohol i tjenesten, og jeg har heller aldri hatt en kaptein som har gjort det. Etter min mening var det dårlige ryktet sterkt overdrevet.

Slomsing i maskinrommet

Selv opplevde jeg et eneste tilfelle av fuktig maskinist, og det var en ferieavløser. Det var på slutten av 60-tallet, og ombord i M/S Oksvald. I likhet med de andre førkrigsmodellene av nesoddbåtene ble maskinen manøvrert nede i maskinrommet. Kapteinen signaliserte sine ønsker via maskintelegrafen, og vakthavende i maskinrommet leste av ønsket fart og retning på en tilsvarende greie. Med andre ord, det var en del ting av den største viktighet som skulle foregå i maskinrommet. Dette forutsatte at vakthavende maskinist eller motormann var årvåken og presis. Båtene brukte relativt stor fart inn mot bryggene, og slomsing i maskinrommet kunne få mildt sagt lite ønskelige følger.

Foto: Harald Lorentzens samling

 Her er de gamle, barske vindskjermene på brovingene, senere  M/S Oksvald slik den så ut i sine 2 – 3 siste år som nesoddbåt, ble de erstattet av mer pinglete skjermer av klart plexiglass.

Denne maskinisten slomset mer og mer på sin siste vakt på nesoddbåtene. Såvidt jeg husker hadde han skadet hodet i en ulykke for mange år siden, og han hadde søvnproblemer. Dessuten drakk han, viste det seg. Den første ettermiddagen på denne vakten husker jeg veldig godt. Fartsgrensen var 5 knop i Oslo havn, og den gjaldt fra en linje strukket mellom Kavringen fyr og spissen på Filipstad-utstikkeren. Her ble det slått halv fart i maskintelegrafen. Jeg befant meg på lugaren da jeg hørte at det ble slått havnefart. Ingenting skjedde. Så kimte det i klokker enda en gang. Fortsatt gikk motoren for full fart. Samtidig som det ble slått for tredje gang var jeg på spranget ut av lugaren og bort til lysventilen på maskinrommet. Da så jeg at hr. Maskinsjefen satt der nede og sov. Så sprintet jeg over fordekket og ned til motormannens lugar, og fikk alarmert ham. Motormannen sprintet minst like raskt den samme veien tilbake og ned i maskinrommet. Der fikk han gitt halv fart på motoren og vekket maskinisten.

Neste tur fra byen var motormannens vakt. Etter at jeg var ferdig med min billettrunde gikk jeg ned til ham i maskinrommet og spurte pent om han kunne gi meg et lynkurs i ”hvordan stoppe en Mirrless skipsdiselmotor i autorisert personells uautoriserte fravær”. Jeg så nemlig ikke bort ifra at det kunne bli reprise med maskinisten. Lynkurs ble innvilget.

Verre & verre

Neste ettermiddag, på vei fra Ildjernet til byen, hadde maskinisten vakt i maskinrommet. Ved de fleste bryggeanløpene mellom Ildjernet og Tangen var maskinistens manøvrering heller ugrei. På Tangen brygge holdt det på å gå helt galt. Rutinen var slik: Båten bakket opp, altså ”full fart akterover”. Deretter ble det slått ”stopp” i maskinen. Omtrent på dette tidspunkt ble trossa kastet over pålen på brygga og det ble tørnet opp på pulleren ombord. Så ble det slått ”ganske sakte forover” i maskinen, og båten ble da holdt inntil brygga av springet (trossa), og landgangen ble lagt ut. Maskinisten gjorde omtrent det han skulle så langt. Men så: Mens langangen lå ute, og det var flere personer på den, ga han halv fart i maskinen. Resultatet var at tørnet som var satt på pulleren begynte å slure, og dermed begynet båten å gli forover med landgangen ute. Det kunne ha gått mye verre hvis tørnet ikke hadde sluret men trossa hadde gått tvers av i stedet.

Det ble en viss oppstandelse blant passasjerene. En av dem så opp mot styrhuset og hevdet at skipperen var full. Det var han ikke, han var klink edru, og muligens avholdsmann. Han hadde sommerjobb som avbrekk fra sin faste stilling som overstyrmann på en av Fred Olsens tankbåter på nærmere 90.000 tonn dw.

På veien inn mot byen hadde trisas engstelse nådd nye høyder. Da jeg var ferdig med billettrunden sa hun til meg at hun aktet å gå iland i Oslo dersom det ikke ble gjort noe drastisk med maskinisten. Jeg gikk opp i styrhuset til kapteinen og fortalte dette, og sa dessuten at jeg også tenkte litt i de samme banene. Løsningen ble at maskinisten ble parkert på lugaren resten av skiftet, og motormannen måtte klare seg alene. Så var det over og ut med maskinisten. (Hadde det vært i dag ville nok blålysgjengen kommet og tatt med seg maskinisten. Og båten hadde blitt liggende til ny maskinist innfant seg.)

Foto: Harald Lorentzens samling.

Slik kan det gå i tett tåke. 7.45 fra Oksval til Oslo kom ikke lenger enn til Nakkholmen en vinterdag i 1962. Denne gangen var tåken ekte og kapteinen edru som en diakon. Vest for Nakkholmen er det som kjent litt grumsete farvann, med flere staker og fyrene Dyna og Kobbernaggelen. På grunn av den tette tåken hadde noen fiskebåter lagt seg til ro her i påvente av at tåken skulle lette. Kapteinen så på radaren at her var det trangere enn vanlig, og dessverre la han seg for nærme Nakkholmen. Så sier såga.