Ferieavløsere

Gode historier

Fortellinger fra den ramsalte sjøen i indre Oslofjord.

Her et leserbrev med historier fra NBDS historie ført i pennen av Arne O.Sørby.

Ferieavløsere

I mange år var det sommertrafikken som holdt liv i nesoddbåtene.  Nesoddens (og Frogns?) befolkning mangedoblet seg i sommermånedene. Mange "badegjester" bodde her hele sommeren, og de pendlet til arbeidet i Oslo utenom egen ferie. Mange nøyde seg med helgebesøk, eller de fikk besøk. På lørdag ettermiddag fra Oslo, og søndag ettermiddag/kveld tilbake igjen, var det ganske så travelt for nesoddbåtene.

 Alt på 1880-tallet begynte den første byggingen av sommerhus, mange av dem riktig flotte, noen av dem arkitektoniske perler. Etter hvert kom det også mer beskjedne residenser. Etter sigende skal noen av hyttene være bygget av forhenværende pakk-kasser, altså embalasje til diverse importvarer, i tiden rett etter krigen. Blant annet til amerikanske biler.

Sommertrafikken krevde flere båter i trafikk, og flere skift på hver båt. Antall mannskapsskift doblet seg omtrent, i hvertfall på 60-tallet. Samtidig skulle de faste mannskapene avvikle sin egen ferie. Det var altså et stort behov for ekstra bemanning.

Mange av sommerkapteinene var billettører utenom sommersesongen. Etter hvert som de steg i ansiennitet, ble de helårskapteiner. De billettørjobbene som dermed ble ledige, ble besatt av fast ansatte dekksmenn (matroser). Når disse fikk tilstrekkelig ansiennitet, fikk de fast jobb som billettører.

I tillegg til disse interne rokeringene var det nødvendig å skaffe folk utenfra. Det kunne være uteseilere som hadde lyst på en sommer hjemme, eller som gjerne ville prøve å få fast jobb her. Eller andre som var i markedet for en sommerjobb. Av disse andre var det en stor andel studenter og skoleelever. Jeg stilte i denne gruppen. For oss var det bare to stillinger som var aktuelle: dekksmann og billettør. Her krevdes det verken fartstid eller sertifikater.

Alle måtte begynne som dekksmann, eller trossekaster som det het på folkemunne. Det vanligste var nok at man kunne bli billettør etter et par somre som dekksmann. Og de aller fleste ønsket å bli billettør så raskt som mulig. Da fikk man gå i uniform og ordentlig offiserslue, med blank skygge,  gullkrans og rederiflagget i sølv og emalje. Dette mente vi unggutta at var vel egnet til å gjøre inntrykk på unge damer. Hvilket stemte. Alderen tatt i betraktning var nok dette et poeng som var større for oss ferieavløsere enn for de fast ansatte. Som dekksmann gikk man i egne, sivile arbeidsklær. Fra 1966 og noen år fremover hadde dekksmennene arbeidstøy i form av en ikke altfor kledelig kjeledress, men denne kunne selvsagt ikke måle seg med en ordentlig uniform. Dessuten var den fryktelig klam å ha på.

En annen fordel var at du som billettør var garantert egen lugar. Dette p.g.a. pengeveska og billettrullene. På M/S Veslefrikk var det maskinisten, gjerne fast ansatt og med de høyeste sertifikater, som måtte dele lugar med dekksmannen. Ikke jyplingen som solgte billetter. Denne båten hadde nemlig litt snaut med lugarer. På de andre båtene hadde maskinsjefen egen lugar. På M/S Prisen var det to dekksmann, og de delte lugar. Dessuten: På de fleste av de gamle båtene, til og med Prinsen, hadde dekksmannlugaren (og motormannlugaren) adkomst fra fordekket. Så skulle man gjøre seg nytte av diverse fasiliteter, som f.eks. toalett, måtte man ut i friluft først. Billettørlugaren derimot lå "innendørs".

Den tredje fordelen var at billettøren ikke deltok i den daglige renholdet av båten. Her var båten delt mellom dekksmannen og trisa. På de gamle båtene, til og med M/S Prinsen, hadde dekksmannen ansvaret for forreste passasjersalong oppe og nede, mens trisa hadde aktersalongene + lugarene til kapteinen, maskinisten og billettøren. På de nyere båtene hadde dekksmannen ansvaret for alle passasjersalongene, mens trisa hadde alle lugarene og fellesrommene samt styrhuset.  Billettøren var gjerne med på vasking av skuteside og vinduer utvendig, men dette ble gjort bare sånn dann og vann. Samt litt pussing av messing på de gamle båtene.

På samme skift  kunne det godt hende at både dekksmannen og billettøren var studenter med sommerjobb. Dette var før sikkerhet ble et altoverskyggende tema. Men det gikk bra. Ingen "hendelser" som skyldtes ufaglærte, så vidt jeg vet. Hvordan det ville ha gått dersom noe alvorlig hadde inntruffet, vet jeg heldigvis ikke.

Flere av disse sommeravløserne har jeg sett igjen på riksdekkende TV mange år senere, og da som samfunnsstøtter og/eller representanter for andre bransjer. Den uten tvil mest berømte av disse er Carl I. Hagen. Han var billettør på M/S Prinsen både i 1962 og 1963. I 1963 var jeg dekksmann på Prinsen, og da var vi på samme skift. Han vikarierte også som mannskapssjef en sommer eller flere etter dette. Faren hans var disponent i NBDS fra slutten av 50-tallet til han plutselig døde på midten eller slutten av 60-tallet. Om Carl I. Hagen var grei å jobbe sammen med? Joda, han var både flink og grei. Ingen nykker der i gården. Og ingen politiske utredninger.  

Hva så med opplæring og sikkerhet?  Vi ble sendt rett ombord, uten noe om & men. Så var det "learning by doing". Gjennomgang av utstyr og instruksjon om  nødprosedyrer  forekom aldri, etter mine erfaringer. Heller ikke øvelser. En gang jeg var billettør på M/S Prinsen, fikk vi uanmeldt besøk av Skipskontrollen, og da var det å iverksette "vann på dekk" (rulle ut brannslange og starte pumpe), og dessuten skulle styrbord livbåt låres. Og dett var dett.

Dette sikkerhetsregimet var nok for snaut, - uansett hvilke briller man ser det med. Sett med dagens forstørrelsesglass, var det katastrofalt. I dag kreves, så vidt vites, at man har fartstid før man får hyre på nesoddbåtene. Og sikkerhetskurs. Og en masse nye bestemmelser om ditt og datt. Og vel så det.